En kortere versjon av denne teksten er publisert i Dagsavisen 20. november 2023 – se her.

Inkludering er et «moteord» i positiv forstand. Et tema som mange er opptatt av. Heldigvis. Fra frivillige organisasjoner og nasjonale myndigheter til kommuner, bedrifter, lokalsamfunn og mange familier.

Å få folk til å føle seg sett, hørt, tatt på alvor, engasjert, aktivisert og inkludert er løsningen på mange av de problemene som lett oppstår når to eller flere mennesker er «dømt til» å være sammen. Slik vi er dømt til i en virkelighet der massemedia, sosiale medier, jetfly og mobilitet opphever grenser og skrangler oss sammen på nye måter.

Vår virkelighet blir mangfoldig!

Vi har ikke noe valg, virkeligheten blir mangfoldig for de fleste av oss, enten vi vil eller ikke. Det hjelper ikke å lengte tilbake til tider da vi levde i mange generasjoner med bare de gamle, gode og kjente naboene og slektningene rundt oss. Spørsmålet er hvordan vi takler mangfoldet og bruker det til noe positivt.

Det er alminnelig antatt at en høy andel innvandrere i et område, skaper problemer og at det – mer konkret – er vanskelig å drive idrettslag i områder med mange innvandrere. Er dette sant, eller er det en antakelse som blir til en sjøloppfyllende profeti? Det korte svaret, som vi skal utdype i den videre teksten, er: Ja, det er vanskelig. Men enda viktigere: Det er MULIG! Haugerud IF har gjort interessante erfaringer og fått resultater som også overrasket oss i klubben da vi gjorde en opptelling.

Høy andel innvandrere

Haugerud IF jobber i et av landets mest innvandrertette områder; Haugerud og Trosterud. Vi er nesten 9000 mennesker på et lite område helt inntil Østmarka på Oslos østkant. De fleste bor i godt drevne borettslag, og undersøkelser viser at trivselen er høy. Men, på alle viktige sosio-økonomiske indikatorer (utdanning, inntekt osv) ligger vårt område dårligere an enn gjennomsnittet i Bydel Alna, som ligger under gjennomsnittet i Oslo som ligger under gjennomsnittet i landet som helhet. Vi er det mange vil kalle et «levekårsutsatt område».

63 prosent av hele befolkningen er definert som folk med innvandrerbakgrunn i kommunal statistikk. På skolene våre varierer andelen elever med innvandrerrøtter mellom 63 og 84 prosent. Har vi det vanskeligere enn andre idrettslag? Går det dårligere med oss enn med andre klubber? Svaret er antakelig ja på det første spørsmålet og nei på det andre. Det som uansett er åpenbart, er at vi har en del andre utfordringer enn mange idrettslag i andre deler av landet.

Mye som kan skille

Inkludering kan ha så mange dimensjoner. Det er mye som kan skille folk og putte oss i båser: Kultur, etnisitet, kjønn, alder, funksjonsevne, religion, husholdningsinntekt, utdanning og jobb, språk, botid i Norge, blant annet, – og ofte en blanding av disse.

For en frivillig forening som vår er det ikke mulig å gape over alt dette. Man må gjøre prioriteringer. Hva er viktigst å løse i vårt område? På hvilke områder er vi som idrettslag best kvalifisert til å bidra? For oss er det helt essensielt å inkludere folk med innvandrerbakgrunn i aktiviteten og i driften av klubben. Med to tredeler med slik bakgrunn i nedslagsfeltet vårt har vi ikke noe valg, rett og slett. Samtidig får inkludering i vårt område en litt annen dimensjon enn det man vanligvis tenker på: Hos oss er minoritetsbefolkningen i majoritet mens etniske nordmenn utgjør en minoritet.

Gode resultater!

Vi tør å si det, men uten å være selvgode: Vi har oppnådd gode resultater med inkludering av det vi kan kalle «folk med innvandrerbakgrunn». Det har ikke bare vært enkelt, vi har mange uløste problemer, vi har mye ugjort, og vi har ingen quick-fix å anbefale andre som har samme utfordring. Men vi har gjort mange interessante erfaringer som vi gjerne deler og diskuterer med andre.

Vårt vendepunkt kan dateres tilbake til 2015. Da gjennomførte vi en serie framtidsverksteder med nøkkelpersoner i klubben. Vi gjorde et helt avgjørende valg, konkretisert gjennom slagordet «Haugerud IF setter helt nærmiljøet i bevegelse». Vi definerte oss som mer enn et idrettslag. Vi ville bli en samfunnsaktør som har som overordnet mål å gjøre Trosterud og Haugerud til et bedre sted å bo. Veivalget ble ytterligere forsterket da vi i 2021 som en av de første ble Nabolagsklubb i Oslo idrettskrets.

Stanger vi i taket?

Siden den gangen har vi tatt mange små og store steg, noen planlagte, men forbausende mange ganger har vi improvisert og rett og slett utnyttet muligheter som har oppstått. Resultatet er at vi i dag er en helt annen klubb. Vi har utvidet aktivitetstilbudet fra seks til 13 idretter, medlemstallet har økt fra ca. 750 til rundt 1.500 i dag. Vi har nå mange ungdommer som har frivillige verv og betalte deltidsjobber i klubben, tidligere hadde vi i praksis ingen. Nå er situasjonen at vi stanger i taket med aktivitet og medlemmer. Arenaene våre er fulle, og vi mangler trenere og ledere til å kunne utvide aktiviteten.

Men kanskje det mest interessante har skjedd på området som ble reist innledningsvis: Inkludering av folk med innvandrerbakgrunn. Vi ble selv overrasket da vi begynte å telle opp! Vi har av åpenbare grunner ikke registrert landbakgrunn eller etnisitet på være medlemmer og ledere. Vi har måttet bruke en enklere opptelling, men det beste vi har: Antall i klubbens medlemsregister som har innvandrernavn (etternavn som ikke er åpenbart skandinaviske).

63 prosent med innvandrerbakgrunn

Grunnlinja er altså at i hele befolkningen på Haugerud og Trosterud er 63 prosent definert med «innvandrerbakgrunn» i Oslo kommunes statistikk. Hva viser så tallene for Haugerud IF ifølge opptelling vi gjorde i februar 2023?

For klubben som helhet er det 70 prosent av medlemmene som har innvandrerbakgrunn. De er med andre ord overrepresentert. Noen grupper har veldig høy innvandrerandel: Fotball har 82%, basketball har 90%, badminton har 54 %, trim har 89% og cricket har 100%. Dette gjelder altså alle registrerte medlemmer.

Mange i fotballen

Men lar innvandrere seg engasjere på ledernivå? Ja, i hvert fall i fotballgruppa der vi har en tredel av medlemmene våre. Her er det slik at 70% av lagledere og trenere har innvandrerbakgrunn. Når vi vet at andelen innvandrere er lavere i den voksne befolkningen enn i befolkningen som helhet, er innvandrerne betydelig overrepresentert som ledere og trenere i fotballen. Det samme er tilfelle for basket.

Når man ser på ledernivået i klubben samlet sett, er bildet litt annet, slik det ofte er i organisasjoner og bedrifter. Det blir «hvitere» jo lengre opp i pyramidene man kommer. I hovedstyret har 40 av medlemmene innvandrerbakgrunn, og for alle på ledernivå i klubben er andelen 48%.

Ungdommene kommer

Tallene for ungdom gir håp for framtida: 88% av medlemmene i ungdomsrådet har innvandrerbakgrunn, og av ungdommene som fikk lønnsutbetaling fra klubben i september, oktober og november, var 70% innvandrerungdom.

Å engasjere innvandrerbefolkningen i idrettslag er med andre ord fullt mulig. Men det krever noe ekstra, ofte mye ekstra. Den norske idrettsmodellen er veldig norsk. «Dugnad» er et ord som de færreste språk har (selv om folk over hele verden er opptatt av å hjelpe hverandre). Og frivilligheten er under press i alle befolkningsgrupper, mange foretrekker å kjøpe seg fri, trene på et treningssenter når man vil og uten forpliktelser, eller tilbringe tid foran en eller annen skjerm.

Store forskjeller

På toppen av dette er det ikke vanskelig å nevne minst ti faktorer som gjør at det er ekstra vanskelig å engasjere deg som idrettsleder hvis du har ikke-norsk kulturbakgrunn, faktorer som idrettslagene og andre foreninger må ta hensyn til. Og til slutt; det er forskjell på innvandrere, også. Store forskjeller, alt etter hvor de kommer fra, hvor lenge de har bodd her, hvor godt integrert de er, utdanningsnivå, inntekt osv.

Spennet i innvandrergruppene er stort. Fra flyktninger fra krigsområder som akkurat har kommet til landet, kanskje traumatiserte barn uten foreldre, til høyt utdannede 30-åringer som aldri har vært noe annet sted enn i Norge og hvor det bare er hudfargen som skiller fra en etnisk norsk 30-åring. Dette er også noe vi som idrettslag må ta hensyn til når vi skal inkludere dem som med et samlebegrep kalles «innvandrere» eller «flerkulturelle».

Det ER mulig!

Mye kunne vært skrevet om dette, og ikke minst om hva vi ha gjort for å få gode tall i inkluderingsregnskapet vårt. Men la oss avslutte med å gjenta det viktigste poenget: Selv om det er krevende, er det fullt mulig å lykkes med inkludering av folk med innvandrerbakgrunn i idretten. Hvis man tror på dette, har man allerede tatt et avgjørende skritt i riktig retning.