HIF-leder Dag Endal forteller at klubben har opplevd sterk vekst de siste årene, i antall medlemmer, aktiviteter og aktivitetstimer. – Dette har vi jobbet for, og vi har ikke tenkt å stoppe der. Vi skal sette hele nærmiljøet i bevegelse, som mottoet vårt sier. Men dette har en kostnadsside når premisset er at vi skal holde lave deltakeravgifter. Det er en x-faktor her. Hvordan skal vi dekke forskjellen mellom det vi har av inntekter og det vi trenger? Og hvor skal vi gjøre av alle de nye aktive? Haugerudhallen er fullstappet hele uka, det samme er fotballbanen og trimrommet.

Dette er spørsmål som leder av Haugerud IF, Dag Endal drøfter i en kronikk som var på trykk i Klassekampen torsdag 18. august. Den ligger bak betalingsmur, så for at flere skal få tilgang til teksten, gjengir vi den i sin helhet nedenfor.

Samme dag hadde HIF-lederen en kronikk på trykk i Aftenposten med tittel “Alle må bidra” er like viktig som at “alle skal med”. Den kan du lese ved å klikke her.

Kronikken i Klassekampen: De som drar lasset for alle

Den 11. august signerte regjeringen og mange frivillige organisasjoner en ny versjon av Fritidserklæringen. Med dette forplikter partene seg til å realisere at alle barn og unge får delta på minst én organisert fritidsaktivitet sammen med andre, uavhengig av et barns utgangspunkt og bakgrunn.

Dette er et viktig signal til unge fra storsamfunnet. Alle skal få sjansen til å være med på positive fritidsaktiviteter, om de har lyst. Slagordet «Alle skal med» er viktig på alle områder av samfunnslivet. Men det er bare én hake ved det. Vi vil ikke lykkes med å få alle med dersom vi ikke også lykkes med et annet prinsipp: Alle må bidra.

Jeg kjenner dette på kroppen som leder av et idrettslag på Oslo øst; Haugerud IF. Uten å ta altfor hardt i, tror jeg vi kan si at vi har lykkes brukbart med å realisere ideen om mangfold og inkludering. Men vi er ikke i mål, på noen som helst måte. Vi skal ta nye steg, utvikle nye aktiviteter og få enda flere med.

Men vi opplever også «kostnaden» ved at alle skal med. Mens mange er mest opptatt av å si at alle må med, er vi blant dem som blir sittende med ansvaret for å gjøre det. Når alle som vil skal kunne bli med i f.eks. et idrettstilbud, er det også noen som må lage disse tilbudene, planlegge dem, finansiere dem, gjennomføre dem. År ut og år inn. Tidlig og seint. I motvind og medvind. I solskinn og snøvær.

For oss og mange andre idrettslag er dette et regnestykke som ikke går opp. Vi skal lage stadig flere aktiviteter for stadig flere målgrupper og individer. Tilbudene skal ha høy kvalitet, de skal drives langsiktig, de skal være tilpasset mange ulike ambisjoner og ferdighetsnivåer. Vi skal ha orden på en lang rekke rutiner, systemer, retningslinjer, kompetansekrav osv. Og så skal det koste nesten ingen ting for deltakerne. De som ikke en gang har råd til lave avgifter, skaffer vi stipendpenger til.

I den offentlige debatten kan man få et inntrykk av at det står et digert maskineri og bare venter, klart til å svelge unna store mengder av folk som vil drive idrett eller annen fritidsaktivitet. Ja, vi har et stort frivillig apparat i Norge, fortsatt og heldigvis. Men det har en kostnad. Noen, det vil si mange, må velge å bruke sin tid og sin energi til å lage disse aktivitetene som alle skal ha rett til å være med på.

Noen må planlegge tilbudene. Noen må skaffe ledere. Noen må skaffe trenere. Noen må skaffe nye ledere og trenere når de gamle er utslitt. Noen må skaffe halltid, treningstid på baner, lagledere, dommere, sjåfører, dugnadsarbeidere, vaffelsteikere. Noen må brøyte løyper, pumpe baller og ta seg av barn som kanskje mer er ute etter kontakt med trygge voksenpersoner enn akkurat å spille basket eller gå på ski. Noen må sitte vakt i idrettshallen time etter time eller reparere mål, racketer eller køller som er gått i stykker. Og kanskje mest av alt; noen må ta på seg jobben med å skaffe inntekter slik at kostnaden for å delta skal bli lavest mulig for den enkelte.

Jeg vet hvem disse «noen» er. Vi har mange av dem i Haugerud IF. Ære være hver av dem! Dedikerte, løsningsorienterte, arbeidsvillige, hyggelige voksne som tar et ansvar for barn og unges fritidsmiljø og oppvekst. Jeg kjenner enda mange flere slike «noen-er» i andre idrettslag og foreninger som vi møter, lokalt på Haugerud eller når vi er ute og konkurrerer andre steder. Dette er folk som tror på og praktiserer slagordet «alle skal med». Men disse ildsjelene trenger drahjelp ved at også slagordet «alle må bidra» blir markedsført som like viktig.

Som leder for idrettslaget har jeg det overordnede ansvaret for at andres unger på Haugerud og Trosterud har et trygt, godt og bredt aktivitetstilbud som koster dem minst mulig. Folk ringer til meg og andre klubbledere hele uka, seint og tidlig, med forventning om at vi skal fikse et aktivitetstilbud for ungene deres, men uten at det skal koste dem særlig mye i form av penger eller innsats. Dette er noe vi har drevet med i mange år, og som vi kommer til å fortsette med videre. Fordi vi ser at det trengs og fordi vi ser at det nytter. Pluss at det gir så mye tilbake til oss som er frivillige. Men det er et sårbart system.

Ja, jeg tilhører den gamle skolen, oppdratt til å tenke at alle skal kreve sin rett, men også gjøre sin plikt. En solidarisk holdning, en uformell kontrakt mellom individ og fellesskap. Det høres sikkert gammeldags ut i en virkelighet der fokus i stor grad er på meg og mitt og mine rettigheter. Men noen ganger er det gammeldagse det mest framtidsrettede.

Å balansere mellom å kreve sin rett og gjøre sin plikt er også en politisk rettesnor for meg. Både et samfunnssyn og et menneskesyn. Vi skaper ikke gode lokalmiljøer eller bærekraftige samfunn hvis vi ikke lykkes med det finstemte balansen mellom individ og fellesskap, mellom å gi og å ta. Skal noen få sin rett, må noen også gjøre sin plikt. Og det kan ikke være slik at vi har et samfunn delt i to grupper, de som skal få og de som skal gi. Alle, uansett forutsetninger, kan bidra med noe. Retten til å delta vil aldri bli en realitet om vi ikke også klarer å få oppslutning om plikten til å bidra.

Hva er løsningen? Ja, den som hadde visst dét… Det handler naturligvis, og som alltid, om penger. Når flere skal ha flere og bedre tilbud til lavere kostnader, blir det et økonomisk gap som må fylles. Det kan dreie seg om millioner for et stort idrettslag som vårt.

Men det handler ikke bare om penger. Vi trenger en holdningsendring eller kall det gjerne en kulturendring. Like sterkt som vi dyrker individet, individuelle behov og egne rettigheter, må vi dyrke solidaritetstanken, forståelsen av at alle må bidra og at alle kan bidra. Allerede fra barnehagen av må foreldre bli vant til å jobbe sammen for barnas beste. Knytte bånd, bygge tillit, ta seg av hverandres barn, lage fellesaktiviteter. Dette må fortsette gjennom barneskolen, og når vi som foreldre får barn på ungdomsskolen skal vi kunne gjøre uttak fra denne kontoen av tillit og samarbeid voksne imellom. For da trenger vi det.

Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn, sier det afrikanske ordtaket som vi jobber etter i Haugerud IF. Urgammelt, men et godt eksempel på at eldgamle vaner og eldgammel visdom kan være evigvarende moderne.