Med et nyopprykket lag på besøk, som har mange spillere med lite eller ingen erfaring fra dette nivået, så er det naturligvis relativt lav odds på hjemmeseier blandt kjennerne.
Når vi i tillegg har såpass mange og tunge frafall, så gir det også sitt til hvordan vi kan/må angripe kampen.

Men først tar vi et lite sjanglesteg tilbake til forrige helg, når vi dagen etter møtet med Nedre Furuset også skulle ut i cupkamp mot Ellingsrud “hjemme” i Bjølsenhallen.
Det hele ble som ventet en øvelse i å få fart på ballen, og sette noen hakk i skjeftet på køllene. Sagte men sikkert rullet vi på til sluttresultatet 14-0, hvor vi fikk fordelt poeng utover en mengde spillere.

Så tilbake til virkeligheten i Bøler idrettshall.
De første fem minutta er det skuldrer ovenfor øra, det reneste virrvarr i laget vårt, og 2-0 på tavla. Derfra og ut perioden kommer jentene mer inn i det og får noe mer struktur i forsvarsarbeidet, og med en god Lill i målet holder vi 2-0 til pause.

Første halvdelen av andre periode er vi i høy sjø uten kart eller kompass, på en lekk flåte. Der er det rett og slett en 10-minutters periode vi ikke kan være bekjent av, og hvor resultattavla får kjørt seg.
Litt justering av posisjoner midtveis i perioden hjelper betraktelig, og gjør at vi holder dem til ett mål til. I tillegg tør vi etterhvert å angripe mer selv også, om det ikke resulterer i mål.

Siste periode er derimot langt mer oppløftende igjen, hvor vi i ennå større grad tør å angripe selv, noe som også gir litt mer selvtillit i forsvarsspillet. Vi får også endelig hull på byllen ved Huyen (fra Linn), og vinner perioden 1-0.
Hjemmelaget slakker nok litt på gassen, men det er uansett en absolutt godkjent periode for vår del.

 

Hva kan vi ta med oss fra en sånn kamp?
For det første skal vi ikke krisemaksimere fordi vi taper denne kampen.
For det andre er det en “wake-up call” for oss alle, om hva det faktisk innebærer å ha rykket opp til 1.divisjon og å møte det/de beste lagene i divisjonen. Hva det stiller krav til av både guts/vilje, samarbeid og kvaliteten på det vi gjør. Videre at vi er avhengig av flere tilgjengelige spillere å rullere på, dersom vi skal kunne opprettholde den intensiteten som trengs på dette nivået.
Jeg synes gutsen stort sett er der hele veien, men at vi må jobbe videre med å gjøre de riktige tingene også når det er litt “svett” rundt øra, løfte samarbeidet oss i mellom, og tørre å være gode med ball!
Det er dessuten godt å vite at mye av det som må til for å revansjere oss ligger i våre egne hender, og at det som må til for å “close the gap” er ting vi allerede jobber bra med og stadig blir bedre på.
Så det lover godt for resten av sesongen – og returmøtet.

– coaches